- Det er ikke lett å legge fra seg proste-jobben, begynner Danielsen.
Det har gått noen dager fra avslutningsgudstjenesten. Han er hjemme og ser frem til en litt lenger ferie.
- Det er litt rart å være ferdig, men jeg fortsetter jo som menighetsprest etter ferien.
KFUM-speider
I 10 år han han vært prost i Stiklestad prosti med sete i hjembyen, Steinkjer. Det er der han er født og oppvokst. Men før han ble prost var han sokneprest på Frosta. På fritiden var han engasjert i Speideren og var primusmotor for speidergruppa i bygda. Speiderengasjementet begynte i tenårene og førte han inn i jobb hos KFUM-speiderne etter han var ferdig med teologistudiet og ordinert til prest.
- Jeg arbeidet med kursvirksomhet og var kursansvarlig hos KFUM-speiderne i åtte år. Jeg har hatt speider-interessen siden jeg var 14-15 år. Jeg må nok også innrømme at speider-interessen tok litt over på slutten av studiene mine, forteller han.
Her forretter Gustav Danielsen en speidergudstjeneste på Ytterøly i 1988.
Det var kombinasjonen friluftsliv og kristen tro, som gjorde at han engasjerte seg i KFUM- speiderne.
- Jeg trivdes med det praktiske kombinert med kristen tro. Det er friluftsliv med tur og mange aktiviteter. Det å være en speider handler om å bygge en god karakter og forme ungdommene til å bli gode mennesker.
Størst er kjærligheten
Mens han arbeidet hos KFUM-speiderne, møtte han den store kjærligheten, kona Else.
- Hun arbeidet da hos KFUK-speiderne i Danmark, og vi møttes på en av de nordiske konferansene for speidere.
Daværende sokneprest, Gustav Danielsen, på Frosta med kona Else.
Utdanning
Danielsen gikk på Menighetsfakultetet, men det var en lang prosess før han bestemte seg for å bli prest.
- Det tok lang tid å bestemme seg. I ungdommen var jeg aktiv i kristent ungdomsarbeid på Steinkjer, men jeg tenkte ikke selv på å bli prest. Det var det andre som gjorde, fortsetter han.
Han peker på konfirmantpresten, Egil Krogstad, som en av grunnene til at han fortsatte å gå i kirken og bli prest.
- Han har mye av æren. Han fikk meg til å tenke, at her vil jeg være med. Derfor er det ekstra morsomt at sønnen hans, Stein Egil Krogstad, er menighetsrådsleder på Steinkjer.
Gustav Danielsen ordineres 1.aug 1978 i Stiklestad kirke. Fra venstre: sokneprest Eidhammer, sokneprest Øverland, biskop Godal, Gustav Danielsen, sokneprest Bjørnsen, prost Ansnes, sokneprest Krogstad.
Men han har også møtt flere inspirerende prester.
- Det er to andre prester som har inspirert meg. Den ene var en svært god forkynner og den tredje hadde sans for kritisk tankegang. Dette har inspirert meg som prest og prost.
Sokneprest
Etter å ha arbeidet i åtte år i den KFUM-speiderne bestemte han seg for å flytte med familien til Trøndelag og Frosta.
- Jeg og Else søkte flere steder, og vi fikk etter hvert jobb på Frosta. Det lå nærmere Steinkjer enn Oslo.
Han forteller at de første årene som sokneprest på Frosta var utfordrende.
- Det var mye jobb. Jeg hadde dobbelt opp med konfirmanter, og i tillegg hadde jeg 75 begravelser og 75 gudstjenester det første året. Til sammenligning har en prest nå 50 gudstjenester og 35 begravelser i året, utdyper han.
Han forteller han hadde det veldig fint som menighetsprest på Frosta.
- Det har jeg hatt det veldig bra med. Når jeg først kom ut i jobb i en menighet, så opplevde jeg det som meningsfullt.
Som prest og prost har han vært spesielt opptatt av trosopplæringsarbeidet blant barn og unge.
- Det har nok sammenheng med speider-bakgrunnen min.
Prost eller ikke prost
Danielsen var usikker når han fikk forespørselen om å bli prost på Stiklestad, eller det som den gang het Nord-Innherred prosti.
- Vi tenkte at det ikke var noe for oss. Jeg ble oppfordret til å søke, og søkte, for deretter å trekke søknaden. Men så ba biskopen meg om å holde fast på søknaden, og da ble det vanskelig å si nei.
Han har likt det å lede andre i arbeidet som prost.
- Jeg har arbeidet med endringer og har vært opptatt av å gjøre en god jobb. I tillegg til å gjøre de oppgavene en prost skal gjøre.
Besøk i 2012 av presteparet Zakaria Lohay og Cesilia Juwal fra Haydom i Tanzania, som var Åsen menighets vennskapsmenighet.
40 år
Han og kona flyttet tilbake til Steinkjer. Da var det 40 år siden han hadde bodd der. Barna var voksne og hadde flyttet ut av barndomshjemmet på Frosta.
- Jeg flyttet hjem etter 40 år. Det føltes mer som et hjem på Frosta, men moren min levde ennå, da vi flyttet tilbake. Det var godt for både meg og henne, at jeg kom tilbake.
Danielsen fikk tjenestebolig i Steinkjer, og den har de siden fått kjøpe.
- Vi plukket ut et hus, som vi senere fikk kjøpe. Det var en snedig salgsoppgave. I oppgaven stod det at kjøper kjente boligen bedre enn selger.
Han fortsatte å jobbe som prest i virket som prost.
- Jeg jobbet så mye som mulig og forrettet gudstjenester og begravelser. Jeg var en omreisende prestevikar. Det var nyttig å besøke menighetene som prost.
Folkekirke-hjem
Danielsen forteller at han kom fra et folkekirke- hjem, hvor de ikke nødvendigvis gikk i kirken på julaften.
- Så en av mine ungdomsopprør var å fortsette å gå i kirken etter konfirmasjonen.
Det å ha vokst opp i et folkekirke-hjem tror han har gitt ham en fordel i noen sammenhenger.
- Jeg har jo ikke noe negativ erfaring med bedehus-miljøet. Det har for meg vært et positivt miljø. Jeg har blitt en del av deres virke, selv om jeg ikke har vokst opp i miljøet.
Erfaringer
Det har vært flere hendelser som har preget i gjerningen som prest.
- I 1998 var det en brannulykke på Tautra hvor fire mennesker mistet livet. Det var en grusom tragedie for lokalsamfunnet. Vi dannet en sorggruppe, og enkelte øyeblikk har brent seg fast etter den opplevelsen. Det forsvinner ikke. Det var voldsomt, men meningsfullt.
Nabosoknet Aasen opplevde også flere tragiske dødsfall blant unge mennesker på 90-tallet.
- I tiden før den tragiske brannulykken mistet vi en ungdom hvert år i syv år. Det var selvmord, sykdom og ulykker i samme lokalmiljø. Det er bare 1700 innbyggere, så det var en spesiell tid. Disse opplevelsene sitter igjen. Men samtidig var det meningsfullt å kunne bidra med noe som utgjorde en forskjell.
Råd til nye prost
Han er tydelig på at han ikke har noen råd til Christine Waanders, som skal ta over som prost i Stiklestad.
- Nei, jeg har ingen råd. Hun er en del av prostiet allerede og vi har samsnakket underveis. Hun skal være prost på sitt vis. Det eneste jeg gjør er å overlevere saker og informere. Den nye prosten må gjøre sine egne erfaringer.
Her deltar han i St. Olavsloppet i 2012.
Fortsetter
Han skal, som pensjonist, fortsette som menighetsprest, så lenge helsa er god.
- Jeg fortsetter, så lenge helsa er god. Jeg har avgrenset tid igjen, så jeg er nøye på hva jeg gjør og ikke gjør.
Kona til Danielsen har arbeidet som diakon, og har allerede vært pensjonert i tre år.
- Hun liker at jeg kommer litt senere hjem, og å kunne ha huset for seg selv. Vi er nok ganske ulike, forteller han.
På Frosta arbeidet han og kona i samme stab.
- Det var ikke bare enkelt for andre å forholde seg til. Det ble møtt med skepsis at vi var i samme familie, men de oppdaget fort at vi ikke var enige med hverandre hele tiden og at jeg kunne være uenig med henne.
Har trivdes
Danielsen konkluderer med at han har hatt det som fisk i vannet.
- Jeg har trivdes som sokneprest og som prost. Jeg har først og fremst hatt det som fisken i vannet.